• Samene var de første
• Nybyggerne
• Gruvedriften
• Industriarbeiderne
• Boligproblemer
• Skogen i Sulitjelma
• Gruveselskapets eiere
• Fagbevegelsen
• Sulitjelma kooperative forening
• Sulitjelma under krigen
• Transport
• Avvikling av bergverksdriften
• Produksjon
• Litteratur om Sulitjelma

• Bygningshistorie
  • Høyfjellsgruvene
  • Korea og Warzawa
  • Port Arthur
  • Lussitania og Titanic
  • Barnehjemmet, Canada
    og Revehiet

• Stedsnavn
  • De samiske navnene
  • Sulitjelma
  • Smørabjørka
  • Charlotta
  • Vaffelkaktjønna
  • Elvabakken
  • Beretgammen

Samene var de første

Siden tidenes morgen har samene brukt innlandsområdet i Nord-Norge. Dette gjelder også Salten. I fjellene rundt Sulitjelma finnes en rekke minner fra samisk fortid. Det eldste spor, som er funnet til nå av mennesker her, er en samisk grav i ura bak turistbrakka på Hanken. Skjelettet er datert til ca år 1100. Det er funnet flere andre samegraver fra førkristen tid, både i Sulitjelmaområdet og i Sulitjelmadalen ned til Finneid. De eldste skriftlige kildene som viser til mennesker i Sulitjelmaområdet er svenske skattelister fra 1590 som beretter om samer som brukte dette området.

I området er så å si alle navn på fjelltopper og daler, elver og vatn samiske. Noen få navn er norske, men flere av disse er en direkte oversettelse av de gamle samiske. Dette er ytterligere et bevis på at samene var enerådende i området helt fram til midt av forrige århundre.

Samene har drevet med tamrein i området gjennom flere hundre år. Når dette startet er usikkert, men man antar at tamreindrift ble tatt opp, ikke på grunn av behovet for kjøtt, men på grunn av behovet for transport. Kjøttet fikk samene fra de mange villreinflokkene som den gang holdt til her. Noen tamme reinsdyr ble brukt som lokkedyr ved jakt på villrein. Skattepresset fra myndighetene førte til en mer intensivert jakt på villrein, noe som igjen førte til at villreinstammen gikk sterkt tilbake i antall. Dermed endret tamreinholdet seg til kjøttproduksjon. Dette antar man skjedde ca 1600.

På grunn av de klimatiske forholdene er Sulitjelmaområdet dårlig egnet som beite om vinteren. De stadige vekslingene mellom kulde og mildvær fører til at snøen gjentatte ganger tiner og fryser, slik at beitene iser ned. Den gang som nå, førte dette til at vårt område ble brukt som sommerbeite, mens reinflokkene ble drevet østover til de svenske skogene om vinteren.

Da riksgrensen mellom Norge og Sverige skulle fastsettes, ble alle samene i området kalt inn til ting på Rognan i 1743. Protokollene fra tinget finnes fremdeles og her får vi vite navnet til alle samiske familieoverhoder. Den gang bodde det ca 40-50 personer i det som vi i dag kan kalle Sulitjelmaområdet. For eksempel hadde samen Petter Semni bygselseddel (leiekontrakt) på Rostnevarri (Skoddefjellet).

Samene drev også en utstrakt jakt og fangst i Sulitjelma-området. Den gang var blant annet Langvatn et rikt ørretvatn hvor det ble drevet fisket. Da den svenske professoren Göran Wallenberg var i området i 1805 rapporterte han at det sto en gamme ved Langvatn, ved det som i dag er Fagerli.

Nybyggerne

Utover på 1800 tallet steg folketallet dramatisk i Norge og spesielt i Nord-Norge. For å brødfø den økende befolkningen måtte ny jord tas under plogen. I 1848 kom en familie og slo seg ned langt inne villmarka, ved Langvatn i Vatnbygden som det den gang hette. Gården kalte de Sandnes. Om det på dette tidspunkt bodde folk på Osbakk eller om familien på Sandnes var de første fastboende ved Langvatn, vet vi ikke. I løpet av få år hadde imidlertid 6 familier slått seg ned ved Langvatn. Folketallet stabiliserte seg på ca 50 personer. Nybyggerne dyrket poteter og bygg samt høy til hestene, kyrne og de få sauene og geitene de hadde. I tillegg drev de med jakt og fiske.

Gruvedriften

I 1858 ble det funnet malm ved Langvatn. Flere funn ble gjort i løpet av få år, og en prøvedrift ble satt i gang. Langvatn lå isolert og avsides til og transporten av malm ut av området var svært vanskelig. Ingen i regionen og knapt noen i hele landet hadde den kapitalen som trengtes for å sette i gang gruvedrift i stor skala. Først når den svensk industrigründeren Nils Persson fra Helsingborg i Skåne tilfeldig støtte på en malmprøve fra Sulitjelma ble det fart i sakene. I 1887 satte Perssons folk i gang prøvedrift. Dette spant om seg og på nyåret i 1891 ble selskapet Sulitelma aktiebolag etablert. Virksomheten vokste raskt og like etter århundreskiftet hadde gruvedriften i Sulitjelma fått slike dimensjoner at Sulitelma A/B var landets nest største industribedrift og landets største bergverk hva antall ansatte angikk. På det meste var det ca 1750 ansatte i gruveselskapet (i 1913). Sulitjelma var blitt landets største produsent både av svovelkis og kobber.

Folketallet i Sulitjelma hadde i tiden 1885 - 1910 vokst fra 45 personer til 2869. Den voldsomme ekspansjonen i Sulitjelma var hovedårsak til at Fauskeområdet ble skilt ut fra Skjerstad, som egen kommune i 1905.

Industriarbeiderne

Når gruvedriften skulle startes opp måtte all arbeidskraft søkes utenfor Sulitjelmaområdet. Folk til transport, husbygging, veibygging og så videre kunne man finne i Saltenområdet. Vante industriarbeidere måtte man søke lenger unna. Gruvearbeidere ble for en stor del rekruttert fra svenske gruver, mens arbeidere til skeidehus, flotasjon og smeltehytte kom fra norske gruver, for eksempel Røros. Bortsett fra nordmenn selv, utgjorde svenske gruvearbeidere den største nasjonaliteten i Sulitjelma.

Etter hvert som drifta kom i gang og verket fikk opparbeidet en stor styrke med vante arbeidere, rekrutterte man den lokale oppvoksende slekt som arbeidere.

Boligproblemer

Folketallet i Sulitjelma steg fra ca 45 i 1885 til over 1 000 i 1900. I 1910 hadde det steget til nesten 3 000. Dette tilsvarer en årlig vekst i på over 18%. En slik enorm økning i folketallet skapte mange problemer, blant annet; hvordan skulle man huse alle menneskene? Det bodde folk på loft, i kjellere, på brakker, i verksteder og i maskinhus. Over alt bodde det folk. Trangboddheten var ekstrem. Mange personer var trengt sammen på små boarealer. Familier, ofte med mange barn og lite husrom, måtte ha såkalte lauskarer boende hos seg. Lauskarer var personer som ikke hadde familie i Sulitjelma. Verket eide alle husene og alle som ble sagt opp fra arbeidet, ble samtidig sagt opp fra husværet. Alle som ikke lengre kunne arbeide fikk kort frist på seg til å flytte ut av husene. Dette gjaldt for eksempel personer som skadet seg i arbeidet, enker etter omkomne, eller de som var blitt for gamle til å arbeide.

Boligproblemene i Sulitjelma varte ved helt frem til 1980 tallet. Enslige fikk ikke egen leilighet, og folk som gikk av for aldersgrensen måtte flytte ut av verkets hus og fra Sulitjelma.

Skogen i Sulitjelma

Da de første fastboende slo seg ned ved Langvatn, kalte de gårdene for Grønli, Fagerli, Fagermo. Disse navnene og stedsnavn som Furulund, Furuhaugen og Granhei forteller om naturskjønne omgivelser der skogen omkring vatnet sto tett. På grunn av lite hogst, var furuskogen uvanlig storvokst. De første som slo seg ned i dalen bygde husene av tømmer fra stedet. Etter at verket ble etablert ble alt furutømmer som kunne brukes til husbygging hugget. Store mengder bjørk ble hugget. Behovet for brensel til oppvarming av husene var nærmest umettelig, en hel del gikk også med til å fjerne svovel i kobbermalmen, såkalt røsting.

Den voldsomme hogsten gjorde i løpet av få år slutt på skogen i Sulitjelma. Store deler av Sulitjelma var blitt skogløse like etter århundereskiftet. Et enormt utslipp av svovelrøyk tok livet av småspirer som skulle vokse opp og bli ny skog.

I 1919 ble smeltehytta lagt ned. Dette førte likevel ikke til at skogen kom tilbake. Nå gikk det store geiteflokker i liene, på det meste var det i følga verket ca 800 dyr. Geitene beitet på småskogen og sørget for at denne ikke vokste opp. Etter mange tiår uten skog har jordsmonnet i de mest værharde områdene blitt vasket og blåst bort av regn og vind. Etter at smeltehytta stoppet i 1987 ser vi at busker og kratt igjen skyter opp, og sakte men sikkert "kryper" inn fra sidene i de skogløse delene av Sulitjelma.

Gruveselskapets eiere

Nils Persson fra Skåne startet gruvedriften i 1887, nærmest i privat regi. Fram til sin død i 1916 hadde Persson kontroll over selskapet. Etter 1916 solgte Perssonfamilien sine aksjer i Sulitelma AB til Reymersholm gamla Spritaktiebolag. Fra starten hadde selskapet vært registrert som et svensk selskap. I en kort periode var Sulitelma AB på franske hender før det i 1933 ble registrert som norsk selskap. I 1936 overtok norske eiere aksjemajoriteten, og selskapet fikk nå navnet "Sulitjelma Gruber". I 1965 kjøpte Elkem over 90% av aksjene i Sulitjelma Gruber.

I 1983 hjemfalt bergverkskonsesjonen til staten som dermed overtok gruvedrifta. Smeltehytta ble fra 1983 til den ble lagt ned i 1987, drevet som eget selskap, med Sulitjelma gruvearbeiderforening, Fauske kommune og Nordland fylke som eiere. Den siste rest av bergverksdrift i Sulitjelma ble lagt ned i 1991, nøyaktig 100 år etter at selskapet Sulitjelma AB ble stiftet.

Fagbevegelsen

Da industrialiseringa i Norge startet fantes ingen fagforeninger. Da de første foreninger etter hvert ble dannet søkte bedriftseierne med alle mulige midler å hindre at arbeiderne organiserte seg, slik var det i Sulitjelma også. Bedriften greide å holde arbeiderne ved bedriften uorganiserte i 20 år. Det var tyve år med lav lønn, lang og hard arbeidsdag, elendige boforhold, dårlig mat, hard og ofte urettferdig behandling, mange arbeidere måtte bo langt borte fra familien. I lys av dette var tyve år relativ lang tid, og man kan si at bedriftsledelsen hadde lyktes forbausende lenge i sin beviste "antiorganisasjonspolitikk". I januar 1907 var begeret fullt.

Lang tids frustrasjon hadde slått ut i fullt opprør. Verket skulle innføre et kontrollmerke for de ansatte i gruvene, senere kalt slavemerket. De ansatte protesterte, og bedriftsledelsen, som ikke forsto at de balanserte på en knivegg, svarte med å si opp de som nektet å bære kontrollmerket. De ansatte reagerte med nærmest fulltallig å møtes på Langvannsisen og der ble de enige om å organisere seg. Den daværende direktør i Sulitjelma ønsket å fortsette å motarbeide fagorganisasjonen, men eierne i Sverige anså det for lite klokt. I stedet ble organisasjonen akseptert og ansett som arbeidernes rettmessige representanter helt fra første dag.

Dette innebar ikke at arbeiderne fikk sin vilje i ett og alt, tvert imot. Verket forsøkte å utnytte situasjonen til sin fordel. Gjennom lange tariffperioder var arbeiderne bundet av den inngåtte tariffen, og kunne ikke streike. Ved inngåelse av tariffen kunne lønnsøkningen først virke akseptabel, men ved slutten av den lange tariffperioden hadde prisstigningen spist opp størstedelen av økningen. Lønningene var fortsatt lave, boforholdene elendige, men sakte og sikkert endret forholdene seg til det bedre. Organisasjonen i Sulitjelma fikk helt fra starten av nærmest 100% oppslutning, noe som fortsatte helt til gruvene ble nedlagt 84 år senere.

Sulitjelma kooperative forening

Verket hadde fra begynnelsen sin egen butikk. Det var ikke tillatt med andre forretninger eller handelskarer. Blant arbeiderne bredte det seg stor misnøye med priser og kvalitet og mistanke om lureri på verksbutikken. Da fagforeningen i Sulitjelma ble stiftet i 1907 var en av de første oppgavene de tok fatt på, opprettelsen av en egen butikk, et såkalt kooperativ samvirkelag. Verket nektet å tildele tomt til byggingen, men arbeiderne viste råd og besluttsomhet. De etablerte et samvirkelag utenfor verkets område på Finneid i 1908. Det fantes bare to andre kooperative foreninger i Nordland på dette tidspunkt. Gjennom nye lover fra Stortinget ble rene verksbutikker forbudt og etter sterkt press fra fagforeningens kontakter på Stortinget, samt utstrakt bruk av egen butikk på Finneid, ga verket etter og tildelte tomt i Sulitjelma i 1912. Butikken åpnet sommeren 1913 og fra da av var det ingen problemer i forholdet mellom verket og kooperativet. Rundt 1930 var Sulitjelma kooperative selskap Nord Norges nest største. Selskapet hadde over 50 ansatte rundt 1965.

Sulitjelma under krigen

Ingen kamphandlinger utspant seg i Sulitjelma. Tyskerne var svært interessert både i svovelkis og kobber fra gruvene i Sulitjelma. Sett fra okkupantenes side var det om å gjøre å holde produksjonen så høy om mulig. Egne tyske bergfolk overvåket bedriften og ikke ubetydelige midler ble overført fra Norges bank, for å kunne holde en stor produksjonen. Statistikkene viser at produksjonen under krigen var svært høy, noe som antyder at gå sakte-aksjoner eller annen sabotasje ikke fikk noen effekt, eller ikke var vanlig. I tillegg ble en avdeling med tyske soldater (ca 50 mann) sendt til Sulitjelma for vakthold for å avverge en eventuell sabotasje. De tyske soldatene holdt til på Sandnes. Industriområdet og kraftstasjonen ble gjæret inn med piggtråd og det ble lagt ut miner og satt ut væpnet vakt.

Fra høsten 1942 ble det stasjonert avdelinger fra det "tyske politi" (gestapo, sikkerhetstjenesten, grensepolitiet) i Sulitjelma. Verkets direksjonsvilla ble beslaglagt og brukt til hovedkvarter. Grensepolitiet hadde egne avdelinger som hadde grensevakt på fjellet for å hindre trafikk over til Sverige. Vaktstyrkene holdt til i en hytte ved Loame og i Coarvehytta. Til tross for en massiv grensetrafikk, med rømming og smugling av både folk og våpen, ble aldri noen fra Sulitjelma tatt for ulovlig grensetrafikk. Derimot ble flere personer tatt som gissel og satt i fangenskap fordi ettersøkte familiemedlemmer hadde rømt. De to siste årene av krigen fikk rømming/flukt til Sverige et kolossalt omfang. I alt flere hundre ansatte på verket rømte over til nabolandet. I enkelte tilfeller ble familiemedlemmer av de rømte tatt som gisler. Dette førte til at hele familien i mange tilfeller rømte til Sverige.

For å erstatte alle arbeiderne som rømte, ble et stort antall arbeidsledige fra hele Sør-Norge tvangssendt til arbeide i gruvene i Sulitjelma. Mange av disse ble bare en kort tid før de selv rømte over til Sverige. Fra Fauske- og Bodøområdet var det naturlig å dra via Sulitjelma til Sverige. I enkelte tilfeller greide serbiske og russiske fanger fra fangeleirene i Saltdal og Fauske å rømme. Fra leirene i Saltdal rømte de via Balvatn til Mavas. Fra Fauske gikk ruta opp Norddalen og over til Virrihaure i Sverige. For alle som rømte fra Sulitjelma var første mål for turen sameleiren i Mavas. Her fikk de mat og en plass å sove for natta. Neste dag fortsatte ferden, nå med Arjeplog i sikte. Her ble alle avluset og satt om bord i jernbanevogner. Jernbanen fraktet rømlingene til Kjesäter, en leir utenfor Stockholm som fungerte som et sentralt asylmottak. Alle som hadde flyktet fra Norge ble sendt hit for avhør. Etter avhøret ble de sendt videre til det stedet de skulle bo.

For å hindre at tyskerne skulle få tak i kobber og svovelkis fra Sulitjelma forsøkte eksilmyndighetene i London to aksjoner mot gruvedriften i Sulitjelma. Den ene endte i en tragedie da ubåten Urædd, med blant annet to Sulisværinger ombord, gikk på en mine i sjøen utenfor Gildeskål. Ubåten sank og alle omkom. Det var meningen at mannskapet skulle til Sulitjelma og sprenge kraftstasjonen for å lamme gruvedriften. Det andre forsøket skulle rette seg mot jernbanen til Sjønstå. Aksjonen skulle foregå om sommeren, men på grunn av forskjellige problemer var ikke sabotørene på plass før senhøsten. Transporten av kobber og svovelkis var avsluttet for sesongen, sabotasjen ville ikke ha noen hensikt og den ble derfor avlyst gjennom en kodet melding over radio fra London.

I parken i Furulund, like ved Storkontoret, står en minnebauta over to menn fra Sulitjelma som falt under krigen. Den ene, Henning Leivset, var jagerflyger og omkom da flyet styrtet over den engelske kanal i 1942. Den andre, Eyvin Eriksen, var om bord i ubåten Urædd da denne gikk på en mine og sank utenfor Gildeskål.

Transport

Sulitjelma lå isolert inne mellom fjellene. For å komme til nærmeste handelsmann, eller til kirka, måtte rydningsfolket gå over fjellet og ned til fjorden, og alle varer måtte bæres på ryggen den lange veien tilbake igjen. Da det ble funnet malm i Sulitjelma i 1858, var det største hinder for utnytting av forekomsten, de vanskelige transportforholdene. Ingen i regionen hadde den kapital som måtte til for å løse dette problemet. Først da den kapitalsterke Nils Persson overtok rettighetene til forekomstene, 29 år etter at de var oppdaget, ble det fart i sakene. Nesten umiddelbart startet Persson bygging av en jernbane mellom Sjønstå og Langvatn. Fra gruvene rundt omkring Langvatn ble malmen fraktet med taubane inn til industriområdet for bearbeiding. Herfra ble kis og kobber først fraktet nedover Langvatn med slepebåt og prammer. Ved Hellarmo ble alt lastet over på jernbanen, som førte det videre ned til Sjønstå. Her ble alt lastet over på båt igjen og fraktet over Øvervatn og Nedervatn, fram til Finneid, der det endelig ble lastet over på havgående fartøyer som førte det ut i den store verden. All transport av folk, av utstyr og varer, måtte selvsagt foregå på den samme omstendige og tidkrevende måten.

I 1914 ble jernbanen forlenget fra Hellarmo og helt frem til industriområdet, som dengang lå i Fagerli. På denne måten slapp man båttransport på Langvatn og omlastingene på Hellarmo, alt kunne fraktes direkte fra Sulitjelma og ned til Sjønstå i en etappe.

Transport av kis og kobber foregikk om sommeren. Det ble brukt isbryter på vatna for å holde åpen råk vår og høst, slik at transporten kunne holdes igang så lenge som mulig. Om vinteren var vatna frosset til og båttransporten ble innstilt. Vare og persontransport foregikk da med hest og slede, senere bil og beltebil, på isen. Etter bygging av tre lange tunneler, ble jernbanen i 1957 forlenget helt ned til Finneid. Fra da av foregikk all transport fra Sulitjelma til Finneid kun med jernbane. Transporten kunne nå foregå på helårsbasis.

Sommeren 1972 hadde kravet om effektivitet ført til at jernbanedrifta ble innstilt. Skinnegangen ble revet og det ble anlagt en vei langs den gamle jernbanetraseen.

Så og si alle spor av jernbanen er borte nå, men i Fagerli og i Furulund fins rester av kaiene som ble brukt. I Hellarmo og på Sjønstå fins rester av stasjons- og kaiområdet.

Avvikling av bergverksdriften

I 1933 ble det svenske selskapet Sulitelma AB gjort om til et norsk aksjeselskap, A/S Sulitjelma Gruber. Selskapet ble da innvilget 50 års konsesjon for utnytting av malmfeltet. Etter 50 år, i 1983, skulle retten til å drive gruvedrift i området tilbakefalle til staten vederlagsfritt, et såkalt hjemmfall. Dersom gruveselskapet ønsket å drive gruvene videre, måtte det forhandles frem en ny konsesjonsavtale. Allerede midt på 1970-tallet varslet Elkem, som eide over 90% av aksjene i Sulitjelma Gruber, at de ikke ønsket å fornye konsesjonsavtalen når den gamle løp ut i 1983. Staten lyktes ikke med å finne andre interessenter som var villige til å gå inn og overta aksjene i gruveselskapet. Staten ble tilbudt hele Sulitjelma Gruber vederlagsfritt av Elkem, men avslo tilbudet og i juni 1983 hjemfalt gruvene til staten.

Produksjon

Det ble i årenes løp tatt ut totalt 26 000 000 tonn råmalm fra gruvene i Sulitjelma. Denne malmen inneholdt:

• 500 000 tonn kopper
• 160 000 tonn sink
• 4 700 000 tonn svovel

Dersom all utvunnet kopper fra Sulitjelma ble valset ut til 1 cm tykk koppertråd, ville denne rekke 18 ganger rundt jordkloden ved ekvator.

Gruvedriften ble drevet videre av staten gjennom det nystiftede Sulitjelma Bergverk AS. Etter konsesjonsavtalen hjemfalt kun gruvene og alt nødvendig utstyr for gruvedrift. Alt det øvrige, som industribygg og boliger, kraftstasjoner og grusforekomster, kaianlegg og mye annet, eide Elkem fortsatt. Gjennom salg av dette framstår Sulitjelma Gruber A/S i dag, 15 år etter hjemfall, med en verdi etter egne beregninger på 160 mil. kr. På bakgrunn av dette virker det nærmest uforståelig at staten ikke tok imot tilbudet i 1983, og overtok alle verdiene i selskapet vederlagsfritt.

Nærmest umiddelbart etter hjemfall, ga staten beskjed om at de ønsket å trappe ned og avvikle gruvedriften i Sulitjelma. Dette skapte et stort lokalt engasjement i kampen for arbeidsplassene og for lokalsamfunnet. Kampen førte blant annet til at dato for nedleggelsen flere ganger ble utsatt. Driften ble like vel trappet ned, og sommeren 1991 stanset produksjonen i gruvene i Sulitjelma for godt.

Staten har etter 1983 brukt en del midler i et forsøk på omstilling i Sulitjelma/Fauske. Størstedelen ble imidlertid brukt til kostbare konsulentutredninger som ikke har gitt arbeidsplasser til lokalsamfunnet.

Litteratur om Sulitjelma:

• “Svartfinnsagn” av Christian Ihlen
• “Forbandelsen” av Christian Ihlen
• “Arbeidsfolkets saga” av Hans Trondsen.
• “Klassekamp under nordlysflammer” av Dag Skogheim
• “Sulitjelmabanen” av Thor Bjerke
• “Fiskarbonde og gruveslusk” av Einar A. Drivenes
• “Banken, folket og fylket. Nordlandsbanken og Nordlands næringsliv gjennom 100 år” av Fygle, Lundestad og Strand
• “Sulitjelma og Sulitjelmaffæren, forsøk på en økonomisk - sosiologisk undersøkelse”, hovedoppgave i historie UIO av Kåre Oddlaug
• “Arbeiderkvinner i Sulis 1900 - 1930”, hovedoppgave i historie UiTø av Bjørg Schonning
• “Aspekter ved en undersøkelse av befolkningen i Mavas sameby i tiden 1739-1826”, hovedfagsoppgave i historie UIT av Wolf-Michael Djupedal
• “Sulitjelma Gruber A/S 1945 - 1956, fra krig til krise”, mellomfagsoppgave i historie HSB av Wenche Spjelkavik
• “Arbeidsfolk og arbeiderjordbruk i Sulitjelma 1900 - 1930”, storfagsoppgave i historie UIB av Wenche Spjelkavik
• “Den som inte arbeta böra svälta. Arb. og ledelse ved Sulitjelma AB 1890-1900”, hovedfagsoppgave i historie av Wenche Spjelkavik
• “Utdrag av medisinalberetninger fra Sulitjelma” av Anders Forsdahl
• “Årbok for Fauske” inneholder hvert år en eller flere artikler om Sulitjelma.
• “Ottar” nr 119-120 inneholder flere artikler om Sulitjelma

Romaner:

• “En gruveby” av Ragnar Arntzen
• “Sulis” av Dag Skogheim
• “Kristian og Kniven” (barnebok) av Marit Lund Bødtker
• “Kristian til værs” (barnebok) av Marit Lund Bødtker